X-Factor etc. - Paracet for musikkindustrien...??

 

Vi kom inn I en interessant diskusjon I Professional Development-workshopen her om dagen. Vi skulle gruppevis gjøre en PEST-analyse av Performing Arts-industrien, det vil si å diskutere forskjellige faktorer som har en innvirkning på industrien og markedet. Oh yes. Det er ikke bare synging og dansing vi driver med her nei...! ;P Gruppene I akkurat dette faget er en blanding av både musikere, dansere, managere og skuespillere, noe som gjør at vi får innspill som ikke bare gjelder vår egen "gren," vi må se ting fra flere perspektiver. Hele treet om du vil. Noe som jo er veldig nyttig. Du kommer verken opp eller ned ved å klatre I bare én gren.

Uansett...

Jeg vet ikke helt hvilken del av PESTen dette går innunder (Political, Economical, Social, Technological), men vi kom altså inn på det med talentkonkurranser på TV. Idol. So You Think You Can Dance. Britain's Got Talent, America's Got Talent, X-Factor. Alle disse konkurransene på TV som får tusenvis av mennesker til å dra på audition år etter år, I håp om å bli det nye store. Bli sett. Få platekontrakt, bli "signa". Bli "oppdaga". A shortcut to fame - men dessverre er veien ned igjen ofte like kort. De håpefulle blir nok ofte en smule skuffa når de lander fra seiersrusen og finner ut hvor kjipe disse kontraktene egentlig er.


"Musikkindustrien er fyllesyk,"

var påstanden fra Production-læreren vår I forelesninga på mandag. Det var en helsikes fest, 80- og 90-tallet, men nå har den våknet I en ukjent leilighet med ei dame på armen som den ikke kan huske trynet på. Den ser seg forvirra rundt og prøver å skjønne hvordan ting egentlig henger sammen. Og så begynner det å klarne. Den har nå endelig skjønt at det må forandringer til, og prøver å finne nye måter å tjene penger på. En hodepinetablett, til å lindre det verste. Og hva er bedre enn et tilsynelatende ubegrenset antall håpefulle ungdom som vil stå på en scene for enhver pris..?

Uansett, vi diskuterte mye frem og tilbake om hvorvidt sånne programmer billiggjør performing arts fordi alle plutselig kan gjøre det, hvorvidt det setter stil fremfor teknikk, tv-tryne fremfor talent osv osv, og det fikk meg til å tenke tilbake på mine holdninger til alt dette...

Helt siden den første sesongen av Idol ble sendt på TV I Norge, har jeg, som ALLE andre sangere der ute kan jeg tenke meg, fått Spørsmålet så utrolig mange ganger. Dialogen er alltid den samme:

"Hva gjør du for noe da?"

"Jeg synger"

"Å, har du meldt deg på Idol da?"

NEI, for pokker!! Jeg har ikke det! Og det er ikke det at jeg ikke tør. Jeg vil ikke. Men det skjønner ikke folk. Hvorfor I alle dager vil jeg ikke synge på tv liksom??? Du blir "oppdaga" OG du blir kjendis over natta, hva kan vel være bedre enn det?? Vel. En av grunnene til at jeg aldri har vurdert å melde meg på noen av disse konkurransene, er det stempelet man aldri blir kvitt. Idol-Kjartan. Idol-Gaute. Idol-Sandra. Og at de ofte blir glemt like fort som de blir kjent. En annen grunn er at jeg er litt for sta - jeg vil klare meg selv. Jeg vil jobbe med de menneskene jeg møter og liker og klikker med, ikke med de som blir tildelt meg. Jeg vil VÆRE meg selv. Jeg vil skrive egne låter, og være med på hvert eneste skritt fra kladd til ferdig innspilt låt, ikke bli pressa ned I en eller annen form og synge coverlåter, eller låter noen andre har skrevet for meg etter hitlisteoppskrifta. Ja, jeg tar imot hjelp ved å gå på LIPA også, men det er hjelp til å utvikle MEG og MIN greie. Jeg vet hvor jeg vil.

Selvfølgelig er det mange flinke som melder seg på disse konkurransene. Flinke folk som absolutt har både sjel og driv og en genuin lidenskap for det de driver med. Og så er det de som dukker opp på audition og ikke treffer én tone. Som også har lidenskapen. De elsker å synge, og drømmer høyt om å stå på en scene, og ingen har noengang fortalt dem at, vel, du er tonedøv kjære deg... Og skaperne av disse programmene kaster seg over de, programlederne dikker med de helt til de går selvsikkert ut og synger foran dommerne - som flirer, himler åpenlyst med øya til ære for kameraene og spør deltakeren "What are you doing here? That was TERRIBLE." Knuuus. Ofte lar de folk komme videre til neste runde bare så de kan drite de ut på TV, så folk får noe å le av. For underholdningens og seertallenes skyld. En persons knuste drøm, blir fredagskveldens glede og latter I tusenvis av stuer. Det er mange som argumenterer for at det er på tide at disse menneskene får høre sannheten, så de kan komme seg ut av ilusjonen og begynne å tenke på Plan B. At de setter seg selv I den situasjonen, og derfor må tåle å høre sannheten. At Simon gjør de en tjeneste når han ser de rett I øya og forteller de at de aldri aldri ALDRI kommer til å ha en kariere innen sang. Joa. De trenger vel kanskje å høre det. Men på tv, foran hele verden, er det virkelig nødvendig?? Tja. For seertallene sin skyld, så er det vel det. De andre, de som virkelig kan å synge, later de ofte som om de har funnet på gata, når de I virkeligheten er klassisk trent og har jobbet I operaen I flere år. Selvlært my ass. Jepp. Det har skjedd. Ting er ikke alltid som de blir fremstilt. Bittesmå uenigheter kan bli blåst opp som store krangler, alt du trenger er den rette klippinga og den rette dramatiske musikken I bakgrunnen.

Bare for å gjøre en ting klinkende klart - det er programmene I seg selv jeg er uenig med, og måten hele greia blir presentert på. Moralen, eller mangelen derav. Jeg prøver på ingen måte å rakke ned på de som melder seg på sånne konkurranser, jeg forstår veldig godt hvorfor mange velger å gå den veien. Man har en drøm, man ser en mulighet til å oppnå den. Ikke noe galt med det. Min vei er ikke bedre enn noen andres vei, det er ikke det jeg prøver å si. Det er absolutt en mulighet, og en opplevelse, og det blir hva du gjør det til, som med alt annet.  Og noen konkurranser lar deg sikkert være deg selv I større grad  enn andre. Go for it. Du møter sikkert noen viktige mennesker, får en fot innenfor visse kretser - jeg tror faktisk det kan være en fordel å IKKE vinne disse konkurransene, men å ta med seg erfaringene, og ikke minst kontaktene videre. Vær deg selv, smil og vær hyggelig mot alle du møter, og du vil bli huska.




Min tidligere "partner in crime", Julie, er faktisk I disse dager å se på TV2 sammen med gruppa 2Elements, på nettopp X-Factor. Og de ruuuler. ;) I går kveld kom de videre til Livesendingene, som starter neste uke. Siden jeg bor I England er det dessverre vanskelig å følge med direkte, men de har så langt vært flinke til å legge ut programmene på Youtube dagen etter sending, så jeg håper de fortsetter med det. Jeg skal følge med, og heie, hele veien. Så får dere der hjemme ta dere av stemminga og direkte-heiinga. Det blir gøy å se en HEL opptreden med de neste uke, for foreløpig har de klippa og limt til den store gullmedalje. Meget irriterende. Men selv om de kanskje ikke har fått vist seg så mye som de skulle ønske til publikum, har de ihvertfall overbevist dommerne, og det er jo bra. Jeg gleder meg hvertfall til å følge med videre!

Igår Skypet jeg med noen venner av meg I Norge, og de satte laptopen I en barnestol foran tven. Så jeg fikk faktisk med meg hele sendinga! Riktignok ikke verdens beste kvalitet på tv-bildet - men kvaliteten på en tv-kveld med Melissa, Andreas og Charit I Lørenskog når jeg i utgangspunktet sitter I Liverpool alene og er syk og kjeder meg, er udiskutabel. Rett og slett fabulous.=)

 

Så, hva synes folk egentlig om sånne konkurranser? Noen kommentarer? (Er det ikke vanlig å stille spørsmål på slutten av innlegg da? Haha...)

Ha en strålende helg folkens! Og husk, neste fredag-

STEM STEM STEM, HEIA 2ELEMENTS!! :-D


Med Blomster & Kjærlighet,

Audrey

 

3 kommentarer

heidi Sagengen Wilhelmsen

02.okt.2010 kl.23:28

Min kommentar jenta mi, må bare bli : Jeg er så enig med deg, som jeg skulle ha skrevet det selv!

Henrik

06.okt.2010 kl.11:59

Stackars dom som lever så

Stackars dom som tittar på

Hur jævla märkligt kan man må

Mile

09.okt.2010 kl.04:10

what you said. :)

Bra innlegg, har selv ikke mye å føye til!

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

25, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 25 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, har akkurat realisert min drøm om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg allerede. Jeg har flytta til England, og fullførte i vår et Diplomakurs i Popular Music And Sound Technology på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Nå er jeg i gang med første året på bachelorgraden min, på samme skole. Jeg jobber om dagen med å spille inn låtene mine hjemme, og skriver nye stadig vekk. Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits