Work to play, play to work...

Jeg rettferdiggjorde pengene jeg brukte på billetten med at å gå på Jailhouse Rock var å gjøre research. Og sant nok. Hver gang jeg går på konsert gjør jeg research. Jeg observerer, tar inn alt fra tekster, stemmebruk, instrumentvalg, sceneopptreden... Også blir jeg sentimental. Skikkelig, over the top sentimental. Jeg blir rørt av tekstene, jeg blir rørt (og stolt) på artistenes vegne, selv om jeg ikke kjenner de, og jeg blir rørt fordi jeg så gjerne skulle stått der oppe selv. Jeg tenker på reisen deres, på at en gang I tida var de små jenter og gutter som antakeligvis sang før de kunne gå, som kanskje (eller kanskje ikke) hadde muligheten til å være med på kor, pianotimer, dans eller lignende, på motstanden de har møtt og mulighetene de har fått og tatt, og på alle tankene som går gjennom hodet deres nå, der de står der oppe I rampelyset og kan leve av dette. De har tatt en reise som jeg nå er midt I, og de skinner. 

Den reisen er ikke bare enkel. Det koster å følge drømmene sine. Blikk og kommentarer og usikker fliring møter ofte de som våger å svare "musikk" (eller en annen del av underholdningsbransjen) på spørsmålet om hva de vil jobbe med "når de blir store." For det går da ikke an å leve av det?! Tåpelige drømmer, urealistisk og usikkert. Nei, du får få deg en ORDENTLIG utdannelse, I, tja, antropologi for eksempel! Da går du en sikker framtid I møte. Ja, men hva så da?? Lidenskap og interesse og en hverdag jeg kan trives med er faktisk viktigere for meg enn en feit lønning hver måned. En bekjent av meg som jobber I bank sa noe her om dagen som fikk meg til å tenke litt. Han gratulerte meg med skoleplass, og han syntes det hørtes så morro ut, og at det var så bra med folk som følger drømmene sine. Også avsluttet han med "Ja, det er nå bedre enn å sitte og trøkke I denna banken her," før han suste rundt hjørnet. Det var morsomt, fordi man ser jo litt for seg at å jobbe på kontor og tjene masse penger og ha en trygg, fast jobb, er sett på som mere verdt enn det vi holder på med, som jo bare er å kose seg og "leke" hele dagen. Men den kommentaren fikk meg til å føle at jeg også gjør noe "ordentlig." Jeg vet det jo fra før, men det er all right å høre det fra noen som befinner seg på den andre siden av grøfta også. 

En annen ting - hvis ingen fulgte den stien, hvis alle gikk for de sikre jobbene - da hadde det ikke blitt noe særlig interessant å gå på teater, eller kino, eller konserter. Hvis Marte, Morten, Kristin og Alf hadde gått på BI og blitt siviløkonomer hadde nok ikke Jailhouse Rock vært det det er. Hvis Paul, John, Ringo og George hadde satsa på eiendomsmegling eller forskning, hadde vi ikke hatt noe "Yesterday". Alle de store artistene, skuespillerne, danserne, kunstnerne, de har begynt et sted de også. Tenk om de hadde hørt på de som sa at det var tåpelig og urealistisk?


Prøv å si til disse gutta her at det ikke går an å leve av musikk...

Som Mark Featherstone-Witty sa I åpningstalen på LIPA for snart et år siden: "It's the price to pay. We are earning the right to play." Og jeg tror han har rett. Som musikere og kunstnere har vi vår største lidenskap, hobbien vår, som jobb. Og det er et privilegium man må gjøre seg fortjent til. Det skal ikke være enkelt. Det krever en utrolig viljestyrke, og mye jobb. Mye, mye jobb. Det er ikke bare lek, selv om det kanskje virker sånn, og selv om det kanskje er mer lek enn på for eksempel et tannlegekontor. Selvfølgelig finnes det folk som drømmer om å bli tannleger også, jeg sier ikke at alle tannleger og siviløkonomer går og bærer på en undertrykket drøm om å bli rockestjerne. Heldigvis. Hvordan ville samfunnet ha sett ut hvis alle ville det samme? Jeg snakker kun utifra min erfaring og mine personlige drømmer. JEG kunne aldri hatt en 9-5 jobb. Med en gang livet mitt faller inn I en rutine, blir jeg sprø. Jeg takler ikke rutiner. Men det er MEG. Jeg vet jo at mange foretrekker å ha en stabil hverdag, være hjemme til en viss tid fem dager I uka og ha fri I helgene, og spise middag til en viss tid, og ha en fast sum penger som kommer tikkende inn på kontoen til en fast tid hver måned, det er veldig forståelig. Jeg sier bare at vi som velger en litt mer utradisjonell vei, ofte blir sett på som tåper. Jeg blir så sint, når jeg hører om foreldre som nekter barna sine å studere musikk, og presser de til å studere noe de overhode ikke er interessert I. Heldigvis har jeg foreldre som aldri har gjort noe annet enn å støtte meg I alle valg jeg har tatt (eller valg som har tatt meg, rettere sagt), men jeg har sett det skje med andre. Og det er ikke kult.

Hvis noen har noen meninger om dette er det bare å komme med innspill. Har du fulgt DINE drømmer??  

Jeg følger I hvertfall mine. Og da er jeg garantert suksess allerede. Og da snakker jeg ikke om penger. Fame and fortune and all that jazz. Jeg snakker om lykke. Ekte lykke, og vissheten om at jeg er tro mot meg selv. For det er det som teller for meg.

Med blomster & kjærlighet (og robuste drømmer i en hektisk hverdag),

Audrey


It's not all play - it's a little work as well!;)

3 kommentarer

Hilde

20.aug.2010 kl.02:47

"Det er et spørsmål om å tørre å forfølge sin drøm, så nå hopper jeg fra tiern og legger på svøm" ;)

Jeg synes du er knalltøff, og hadde gjort det samme uten å tvile hadde jeg sittet inne med samme talentet!

Folk kan si hva de vil, men ja, det viktigste er at man er lykkelig og trives med det man gjør selv! Og jeg er helt enig i det du skriver.

heidi Sagengen Wilhelmsen

20.aug.2010 kl.10:56

Jeg kan ikke si annet enn - FLOTT! Stå på du, jeg håper og tror du vil lykkes!

Klem fra stolt mamma.

Svart Katte

23.aug.2010 kl.15:15

Skulle vært postet for sånn 3 dager sida, internettrøbbel.

Fint innlegg! Helt enig. Kjør på!

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

25, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg allerede. Jeg har flytta til England og er midt i et Diplomakurs i Popular Music And Sound Technology på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits