Vår, og neste år...

   


Sola skinner fra blå himmel, trærne blomstrer om kapp med påskeliljene (eller "Dafodills," som de heter her), og noen av de mest vågale engelskmenn- og kvinner hutrer nedover gata i shorts og t-skjorte. På trass. Det er jo VÅR! Jeg har satt en hårstrikk rundt den ene gardina mi for å se mest mulig av verden utenfor. Som en slags forferdelig ironisk vits, er jeg nå sengeliggende med en grusom hoste, vond hals og en generell følelse av å ha blitt sitti litt på av en bison. Ironien er jo at jeg akkurat har tilbragt en hel uke (en laaaang uke) helt alene for meg selv i leiligheten, og gleda meg til at folk skulle komme tilbake fra påskeferie og skolen skulle begynne igjen. Og nå, når det endelig er tid for å møte alle igjen og sette igang med assessments og jobbing, da blir jeg sengeliggende, med feber og alt som hører til. Bollocks. 

 

Nå skal det sies at jeg hadde en fantastisk helg, så dette er kanskje "straffen". Jeg kan med hånda på mitt bankende hjerte si at jeg aldri har vært lykkeligere enn jeg var fem minutter etter at jeg gikk av toget i York på fredag. Han er tilbake, han er brun, og han er min. En uke har aldri føltes så lang, og The First Kiss Hello Since Goodbye var ubeskrivelig. Ubeskrivelig var også den kinesiske fireretters'en vi spiste på lørdag! "True Love" het den satte menyen vi bestilte, og det var det den smakte også. 

Tenk at jeg skulle ha det sånn.

 

Nok om det.

 

Idag skal jeg betale depositum på en leilighet her i Liverpool. Det er fortsatt usikkert om jeg kommer inn på LIPA til neste år, og om jeg i det hele tatt VIL binde meg til tre år til på skole, men faen heller - det er HER jeg vil være. I hvertfall delvis. Dessuten, depositumet er ikke bindende - det bare garanterer at vi kan bruke leiligheten i sommer og at vi har førsteretten til den til høsten. HVIS jeg skulle ende opp med å ikke bo her, kan jeg bare finne noen andre. Og det skulle ikke være noe problem; leiligheten er helt rå. 

 

VI er altså jeg, Dan og Alex. Alex tok oss med dit for å se på den for et par uker siden. Jeg hadde ikke peiling på hvor det var, men da jeg så den mosegrodde trappa utafor tenkte jeg med én gang "Åh, jeg håper det er der!" Jeg vet ikke hvorfor jeg likte den trappa så godt, men jeg gjorde det. Kanskje var det løvetannbladene som vokste mellom trinnene. Og det VAR der. Et gammelt, digert hus med flere leiligheter, og shabby, men på en bra måte. Det minna meg veldig om Embassie, hostellet jeg bodde på mine aller aller første tre netter i Liverpool. 

   

Uansett, vår leilighet er bare rett og slett KUL, som resten av huset. Stua er SVÆR, med tre sofaer som, uten at jeg faktisk har prøvesitti de, ser ut som sånne herlige sofaer du bare synker nedi og blir borte i. Jeg er usikker på hva som hører til leiligheten og hva de som bor der nå kommer til å ta med seg, men det er fullt av småting og detaljer overalt. 

Fra stua er det en stige som går opp til en slags "hems", som er perfekt til overnattingsgjester. Jeg er sikker på at man får plass til fem madrasser ved siden av hverandre der inne! Så blow-up-madrassen Charit la igjen her kommer til å få fast plass der oppe - med mindre han insisterer på å få den igjen da. Men i så fall, hvor skal han sove neste gang han kommer på besøk?! 

 

Det er to soverom i selve leiligheten, og et over gangen som også er tilknytta leiligheten. Vi har bare sett ett av de, og det er SVÆRT. Det andre inne i leiligheten som vi ikke har sett høres helt drøyt ut, med tre "levels" - vanskelig å se for seg, men vi får se resten idag. Skal prøve å få tatt noen bilder også. 

 

Det virker kanskje litt "hasty" og tullete. Men tro meg, jeg har hatt masse tid til å tenke på dette. Masse tid til å forelske meg i denne byen, og masse tid til å skjønne at jeg KAN ikke dra tilbake. Kusina mi spurte meg igår hva jeg skulle gjøre når jeg flytta tilbake til Oslo, og jeg måtte nesten le - bare tanken på det er helt fjern for meg. 

Jeg hadde visna i Oslo.

Jeg mener, jeg trivdes i Oslo, jeg gjorde jo det. Men jeg vokste ut av den byen, og NÅ hadde vi ikke kommet så godt overens. Best å gå videre hver for oss. Holde på de gode minnene, glemme de vonde. It was fun, let's do it again some time. Bare ikke så lenge av gangen...

 

Jeg vet som sagt ikke helt åssen neste år ser ut for meg. Jeg ser for meg å være mest her, men også mye hjemme. 

Jeg ser for meg å få med meg flere bursdager, flere søndagsmiddager i fullt hus hos mamma og pappa, flere vinglass med søstrene mine og dumme vitser med lillebror og lange skravlekvelder med gode gamle venner, og, mest av alt, å bli vekket av tanteunger med latterkrampe som hopper i senga mi betraktelig flere morgener enn jeg har gjort i året som har gått. 

 

Det jeg IKKE for alt i verden klarer å se for meg, er å ikke våkne ved siden av han som får meg til å le, å ikke stå opp til en hverdag som er fylt med musikk, å ikke være konstant kreativ sammen med andre kreative mennesker, å ikke ha denne enorme mengden med menneskelige ressusjer rundt meg... 

 

Som sagt - jeg hadde visna i Oslo.

Nå skal jeg kreke meg ut i vårværet, hente legeerklæringa mi og tusle bort på LIPA for å møte gutta. Så er det business time. Altså, først bort i huset for å signere kontrakt/betale depositum/bli vist rundt, så to timer Business Skills med mr.Fremmedord. Fordi jeg ikke klarer å holde meg hjemme. Wish me luck.

 

Med blomster & kjærlighet (and a heart that makes wishes),

 

Audrey

 


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg allerede. Jeg har flytta til England og er midt i et Diplomakurs i Popular Music And Sound Technology på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits