"Growing older is inevitable. Growing up is optional."

Tirsdag, 6. April

Jeg lagde pannekaker til middag idag. Og det samme skjedde denne gangen også - jeg slurpa i meg så mye røre underveis, at når pannekakene endelig var ferdige, var jeg så mett at jeg ikke orka to en gang. Man skulle tro at som ei selvstendig dame på snart 25 med grå hår i tinningen, burde jeg ha blitt littegranne voksen nå. Men nei. Jeg gumler i meg kakedeig hver gang jeg baker, og hater fortsatt å vaske opp. Flekkene på klærne mine nekter å forsvinne i vask, og jeg har kanskje tre matretter som jeg bytter på å lage, når jeg i det hele tatt får susa meg til å lage middag... Ikke kjører jeg bil, sjokolademelka mi har maaaasse sjokoladepulver klumpa sammen i bunn av glasset, og hver jul er det pepperkakedeigen jeg gleder meg til, ikke pepperkakene.

Når jeg ser alle mine jevnaldrende (og yngre for den saks skyld) som er godt gift/forlova, hus-/leiligheteiere, med bil og unger og bikkjer både her og der, hender det at jeg stopper opp og tenker "Når i all verden skjedde DET??" Facebook drukner i forlovelser og magebilder og gratulasjoner om dagen, og uten at jeg har helt oversikt vil jeg si at over halvparten av klassetrinnet mitt er blitt/er i ferd med å bli foreldre. Misforstå meg rett, jeg synes det er utrolig koselig med alle disse små (jeg er jo innbarka tante til langt inni levra, og merker abstinensene veldig godt nå når jeg bor så langt borte fra tantegullene mine) - men jeg kan ikke si jeg FORSTÅR denne roen alle virker som de slår seg til. Jeg mener, fra mitt eget ståsted. Jeg er rastløs søm en røyskatt og klarer knapt å ta vare på meg selv. Min største utfordring akkurat nå, er å rydde kjøkkenet etter pannekakekokkeleringa, og jeg merker jeg gruer meg. Jeg HATER å vaske opp.

Jeg beundrer mine herlige venninner og søstre (nei, ikke søstre som i "Vi er alle søstre", jeg mener faktisk storesøstrene mine...) som har tatt på seg den største jobben i verden, som mamma. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg fatter ikke åssen de får det til. Eller, det er feil. Så klart får de det til (de er AWESOME!!). Jeg fatter bare ikke åssen de kom seg dit i første omgang. Den roen alle slår seg til - hva er den for noe egentlig..? 

Den er i hvertfall langt og lenger enn langt unna meg. Og det bekymrer meg ikke. Jeg er veldig glad for å være akkurat der jeg er akkurat nå. Jeg er akkurat der jeg skal være. Det bare fasinerer meg litt - når ble alle andre så voksne...? Folk raser av sted på visninger og brudekjoleshopping, og jeg sitter her og er strålende fornøyd med min pittelille studenthybel, hvor jeg rett som en skvett lager den dødsgode sjokoladekremen til å ha i den dødsgode rullekaka - uten rullekaka. Og jeg kan ikke på en million år se for meg å slutte med det.


Med blomster & kjærlighet,
Petra Pan


2 kommentarer

Mina Marie

07.apr.2010 kl.20:27

Vet du Audrey, du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det samme! Noen ganger er det så svimlende tall av folk som har slått seg til ro at jeg nesten blir litt stressa og bekymret over at det ikke skal være noen igjen til jeg er klar for det samme....Og tvang til ro føler jeg ikke helt kommer til å funke for meg :P Men kanskje det er som de sier, når man vet det så vet man det, og i mange tilfeller har man kanskje ikke noe særlig valg. Eller klart man har valg, men de er tøffe nok til å velge å takle det som skjer uplanlagt bra! Respect for det, but still, denne hus, mann og barn boomen kan få lov til å ta seg et års ferie eller to, det er helt greit for meg og min sanity :P

Mile

10.apr.2010 kl.16:17

Hehe, må si at selv om jeg har fast jobb, eier leilighet og har en mann, så føler jeg det samme! ;) Til tross for situasjonen så føler jeg ikke at jeg har slått meg til ro, eller at jeg er voksen i den forstand. Blir overrasket hver gang det går opp for meg at jeg er tjuefem år gammel, føler meg som bare barnet!

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg allerede. Jeg har flytta til England og er midt i et Diplomakurs i Popular Music And Sound Technology på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits