Hvorfor klarer jeg først å begynne når dagen er over?

 


Jeg sitter her, klokka er straks elleve på kvelden, altså, dagen er over. Og jeg strever fortsatt med å komme i gang, med å komme i gang ordentlig. Det tårner seg mer og mer opp, jeg vet jo det. Tida renner ut mellom fingrene mine og haugen med oppgaver og gjøremål vokser meg over hodet. Allikevel leter jeg alltid etter unnskyldninger, til å gjøre noe annet. Noe dette er et bevis på - jeg har egentlig absolutt ikke tid til å sitte her og høre på Alanis Morissette og skrive blogg-innlegg, men det er det eneste jeg har lyst til akkurat nå...! Jeg utsetter og utsetter, helt til klokka bikker over midnatt og den nye dagen tar rotta på den gamle og jeg egentlig bare har lyst til å krype under dyna, lukke øynene, krølle meg sammen, og sove søtt til jeg våkner av meg selv og det er morgen, eller mer sansynlig litt utpå dagen dagen etter. Ofte er det da, når senga nærmest roper på meg, at kreativiteten og inspirasjonen kommer snikende. Kanskje jeg rett og slett bare må innse at jeg er et nattedyr? At jeg fungerer best når resten av verden rundt meg sover? At jeg trenger stillhet og ro og ensomhet for å tenke? Jeg har vel egentlig alltid visst det, men man blir jo alltid fortalt at det er feil. At man skal sove på natta og være våken på dagen. Uansett, nok en dag er over, og jeg skal ikke si at jeg ikke har gjort noe, jeg har bare ikke gjort så mye som jeg burde, og ville.

 

Sukk... 

 

Han sier at det ordner seg. Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på det. Han ber meg late som monstret jeg har på ryggen, det som hvisker meg i øret "Du blir aldri ferdig i tide, du vet ikke hva du driver med, du kommer til å stryke", er han, som gir meg en stor klem og sier at det kommer til å bli bra. Hvis bare... 

Å, savn... Noen ganger gjør det meg helt dårlig. Tre uker...! Vi har ikke vært fra hverandre mer enn tre DAGER siden vi møttes...! Men det er vel bare bra å savne hverandre litt, er det ikke...? På en måte er vi nærmere nå enn noen gang, selv om det høres rart ut. Det er deilig å tenke på at det sitter en gutt i England og tenker på meg, og savner meg akkurat like mye som jeg savner han. 

 

 



Jeg er hjemme. Sitter i den svææære senga mi midt i en haug puter og en katt, ute er det hvitt, hvitt, hvitt. Nevøen min på to år kom og vekka meg morgenen etter at jeg kom hjem, akkurat som jeg bestilte. Stemmen hans infiltrerte drømmene mine, og da jeg åpnet øynene stod han der ved sengekanten, blid som ei sol sammen med søstera mi. Han hadde visst vært bra forvirra da Katrine sa de skulle opp og vekke meg. Trodde ikkenoe på at jeg var hos "mormor og morfar:"  "Nei, tante Jojen borte!" 

Jeg har jo vært "borte" i tre og en halv måned nå. For oss "voksne" som aldri er mer enn en sms borte fra hverandre er ikke tre måneder all verden (ja, jeg er klar over at jeg motsier meg selv litt her nå, siden jeg nettopp sa at tre UKER er lenge), men for en toåring er det en evighet.  For han har jeg jo bare vært "borte". Han skjønner ikke hvorfor eller hvor jeg er, han vet bare at jeg ikke er der. 

 

Alt i alt har jeg hatt en kjempefin jul hjemme i mitt Winter Wonderland. Jeg har jobba, vært på jentekveld med nattkjoler og brent popcorn (haha), jeg har lekt med tantebarna og spist ordentlig mat, sovet i min egen seng med katt på magen og kosa meg masse.

Det har vært gøy å se alle igjen. Noen ting er akkurat det samme som før, selv de tingene som aldri kommer til å bli det samme igjen. Og det er greit. 

 

Jeg går inn i det nye året, det nye tiåret, med åpne armer. Jeg aner ikke hva det vil bringe, men jeg vet at det kommer til å bli et eventyr, akkurat som det forrige. Jeg er meg selv, mer og mer for hver dag. Jeg vet mange har blitt overrasket, vel, jeg har overrasket meg selv også. Jeg har innsett at man aldri er "ferdig", og nå og da må man gi slipp på det gamle og slipper nye ting inn. At ting ikke alltid er som vi tror. At selv det som var fast kan løsne, det som var borte kan plutselig dukke opp igjen og blåse deg over ende når du tror du har beina godt planta på bakken. Du kan alltid bli overrasket. 

 

La deg overraske. Oppdag deg selv. Ikke slå deg til ro og tenk at du har funnet deg selv, for du finner en liten del av deg selv hver dag. Du er aldri ferdig. 

 

2009 var året for å finne veien, 2010 er året for å gå den. For å ta sjanser. For å satse, og for å tro på det jeg alltid har håpet. 

 

Godt nytt år!

 

Med blomster og kjærlighet (og en merkelig ro midt i kaoset),

 

Audrey

 

 


Jepp, det er en bil under der. En pitteliten Datsun Cherry.... ;)

Én kommentar

Caroline Maria

08.jan.2010 kl.16:10

Den bilen er bare LITT innsnødd :)

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg allerede. Jeg har flytta til England og er midt i et Diplomakurs i Popular Music And Sound Technology paa LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits