Med blomster og kjærlighet...

Jeg tror jeg slipper nå. Slipper taket. Og jeg bryr meg ikke om hvordan jeg lander. Eller, kanskje en del av meg gjør det, men hun nekter jeg å høre på. Det kommer aldri noe godt ut av å høre på henne. Hun bare ødelegger.

Han har krøller. Store, ville, myke krøller. 

Selvfølgelig er det rart. Nytt og uvant og skummelt kjent. Jeg trår varsomt for å unngå gamle feller, de ligger strødd over alt rundt meg. Men jeg har lagt de ut selv, så jeg er nogen lunde klar over hvor de ligger.

Den største fella er å sammenlige. Gamle tanker som truer, jeg vil ikke tilbake dit. Det er bare tåpelig og unødvendig og fullstendig ubegrunna. 

Han er nydelig. Og han er ingen andre.

Jeg vet ikke hvordan dette funker. Jeg har glemt hvordan det er. Jeg har gått meg bort, og selv om han er yngst er det jeg som trenger å bli vist veien. 

Selvfølgelig er jeg redd. Uten at jeg helt vet for hva. 

Jeg lar de myke krøllene fylle hånda mi, flette seg inn mellom fingrene, og kjenner på det nye. Det uvante og det velkjente. Jeg ser på mens fingrene hans danser uanstrengt over strengene, og lar hodet igjen fylles av tonene som har akkompagnert hvert øyeblikk av de siste par ukene. Hva hjertet fylles med er det for tidlig å si, men det er plass. Og jeg har ingen problemer med å se han i øynene lenger.

Med blomster & kjærlighet,

Audrey

 PS. 

Jo forresten. Det er nok meg selv jeg er redd for..