3/10. Klar-ferdig-PAKK!!

Sånn! Nå har jeg offisielt begynt å pakke. Man kan vel kalle det det? Jeg har sortert ut de smykkene jeg skal ha med meg, lagt de i en søt liten eske, og putta den søte lille esken nedi kofferten. Sammen med to esker med kontaktlinser og en duk. Det er jo en start...?

Nå som kofferten ligger på gulvet, nesten tom og klar til å fylles, er det i hvertfall litt lettere. Det føles som om jeg er i gang. Det er liksom fort gjort å putte ting oppi der nå. Den roper på å bli fylt med ting. Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal putte oppi der ennå! Jeg kan ikke pakke klærne mine, for jeg hater å plukke klær fra en koffert hver dag. Og hva annet er det jeg skal ha med meg egentlig?? Hmm... Den ser så stor ut der den ligger, men den kommer nok fort til å bli for liten...

Tida skrumper inn nå, og jeg er usikker på om jeg rekker alt før jeg drar. Om jeg rekker å se nok av alle menneskene jeg vil se før jeg ikke får se de mer på et halvt år. Lillebroren min blir pappa hvert øyeblikk, og jeg vet ikke om jeg rekker å kose på den nye nevøen min før jul. 

Plutselig var det så liten tid igjen. Tida går driiitsakte, samtidig som jeg plutselig innser at jeg bare har 10 dager igjen.Om 10 dager er det slutt, om 10 dager legger jeg meg i en ny seng, i en ny "flat", i en ny by, i et nytt LAND! Det er nesten ikke en uke en gang det. Og hva rekker man på en uke? Ikke mye. Bare å vente. For jeg venter veldig nå, jeg gjør det. Selv om jeg gjerne skulle hatt mange mange flere bilturer med Charit og dypt filosofiske kvelder med Milena og drøssevis med lange øvedager hos Kristian og herlige sammenkomster hos Ivie & Lasse, og en million flere nydelige dager med de nydeligste tantebarna i verden... De kommer til å være så store neste gang jeg ser de...! 

Allikevel; jeg er klar. Jeg flyr av sted, og jeg vet at de neste 4 månedene kommer til å gjøre det samme. Før jeg vet ordet av det er jeg tilbake på Gardermoen, og forhåpentligvis er det noen som venter på meg når jeg lander. Forhåpentligvis er verden hvit og klar og kald og deilig og julete, og jeg vet at "Home For Christmas" kommer til å treffe som aldri før, selv om jeg hører på den hvert år. Jeg kommer alltid hjem til jul, men det har alltid vært hjem fra Vinstra, hjem fra Gjøvik, hjem fra Oslo. Og det er aldri lenger enn et par uker siden jeg var hjemme sist. Jeg kommer hjem med buss, med tog eller med bil, ikke med fly. Men det er mye som forandrer seg nå. Mange inntrykk som skal inn, mye som skal ut. Mye som skal legges igjen hjemme, for å gjøre plass til det nye. 

Klokka viser at tida har forsvunnet mellom fingrene mine igjen. Samtidig som 9.september ikke føles noe nærmere i det hele tatt. Det er som om verden er en snegle på speed. Kvelden er borte, og når jeg våkner imorgen er vi enda en dag nærmere. Jeg teller ned, men hva da når jeg kommer til 0? Må jeg begynne å telle på nytt da? 

Det er akkurat det. Når jeg kommer til 0 begynner jeg på nytt, og det kan bare gå framover, da kommer jeg til å telle riktig vei. Fra 0 og oppover. For jeg har ikke noe å telle ned til. Jeg aner ikke hva som kommer etterpå, og det er innmari deilig. Jeg kommer til å eksistere bare akkurat NUH, være tilstede i det jeg gjør, ikke sitte fast i det jeg gjorde eller det jeg skal gjøre.

Vi skal nok bli gode venner med tida, tida og jeg. 

Det eneste jeg skal telle akkurat nå er sauer, og håpe på at Ole Lukkøye er snill med meg i natt. Jeg skal krølle meg sammen under dyna og det store tunge sengeteppet og klamre meg til den store myke bamsen min i den store deilige senga mi for nestnestnestnestnestnestnestnestnest siste gang på leeenge, og drømme om skoler og leiligheter og konserter og båter og kjekke irer som spiller bass. Det skal jeg gjøre. 

Imorgen er en ny dag - kanskje smykkene og linsene og duken får selskap av et sokkepar eller to...?

Med blomster & kjærlighet (og herlige forventningsfulle sommerfugler),

Audrey

Én kommentar

heidi Sagengen Wilhelmsen

31.aug.2009 kl.11:31

Sukk, hjerte men brist ikke! Du skriver jo så bra at tårene spretter og klumpen i halsen kommer. Jeg gleder meg til konserten , er sikker på at det blir bra! Begynner å innse at snart reiser du ut i den store verden og vi må nok ta en tur til Liverpool - helst før jul!
Selv om du ikke har bodd fast her siden 10.klasse føles det at det er nå du skal flytte ut...og det er rart. Men du er jo voksen, jeg hadde vært gift i fire år og hadde to unger jeg da jeg var på din alder....!Men jeg hadde ikke vært ute i den store verden aleine. For meg føles det mere skummelt, men jeg veit at du takler det bra! Du gjør noe du har drømt om og jeg ønsker deg alt godt, lykke til og stå på! Vær deg selv og du vil lykkes.
Klem fra mamman din .

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg til høsten, når jeg flytter til England for å ta et Diplomakurs i Performing Arts på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits