"Du er den beste vikaren vi har hatt enkli!"

...kom det fra den søte 6.klassejenta da vi gikk av bussen på samme stopp. Jeg takket ektefølt, smilte for meg selv og pakket kommentaren hennes godt inn under skinnjakka. Skrev den omhyggelig ned bak øret, sammen med én "Skulle ønske du var musikklærern vår" og én "Skulle ønske du var fastlærern vår" som jeg fikk slengt etter meg av de to tøffeste gutta i 7.klasse da de gikk av bussen noen stopp før. Jeg må vel kunne være fornøyd med min egen innsats de siste to dagene når elevene foreslår å få tak i en prøve på svineinfluensa som de kan smitte læreren sin med så hun blir borte lenger...! 

De siste to dagene har jeg jobbet som vikar for 5.-7-klasse. 
Wow. 
For en opplevelse det var å få gå på grunnskolen igjen! Så herlige de er, så levende, så useriøse og rebelske og søte og tullete! Så fantastisk det var å sitte på huska med han energiske førsteklassingen i friminuttet, for en inkluderende og gjennomblid og ukomplisert fyr! Og så stolt han var; "Se!! Jeg har en av LÆRERNE på huska!!!" 
Så sært å bli løfta og bært over halve skolegården av en liten spjæling av en 8.klassing. For en triumf det var da han søte, eplekjekke "sjefen" i klassen rakk opp hånda og sa han ville lese, etter et løfte om at de kunne høre på Karpe Diem på slutten av timen hvis de var englebarn. Så på knærne jeg ville vært etter han hvis jeg var 12 år. 
Så herlig å se de store slampene av noen tiendeklassinger slå ball i skolegården - sammen med de pittesmå 5-og 6-åringene i førsteklasse. På en liten skole med 5-6 elever i hver klasse går det an. 

Så ubeskrivelig deilig det var å høre at jeg hadde inspirert en 8.klassing med sangen min idag. Jeg var henne for ti år siden, og jeg håper at hun aldri slutter å skrive og synge om følelsene sine. At hun finner en arena, en vei rundt - nei, gjennom - Janteloven, at hun ikke hører på de som kaller henne en urealistisk drømmer. Jeg håper hun fortsetter å drømme. 

Slektningen min i 9.klasse fikk helt hakeslipp da jeg sang og spilte for ungdomstrinnet i engelsktimen. "Jeg er bare sjokka jeg... Trudde ikke du var SÅ god...!" Haha. Han har sett meg på utallige familesammenkomster, men aldri egentlig plukka opp hva det er jeg driver med. Sånt er ikke viktig når man er 14. Men han tok meninga med Just Press Play. Rakk opp hånda og prøvde seg på tolkninga. På engelsk. Så han fikk nok den stjerna i boka som han ble lovet - men jeg tror faktisk ikke det var derfor han rakk opp hånda.

Jeg følte meg veldig hjemme der, samtidig som jeg var litt romvesen. Jeg føler meg ikke så mye eldre enn de, men for de er jeg hønngammal, voksen, "en av de". 
Voksen... Hva er det å være voksen? Og blir man egentlig noen gang voksen? Ferdig? Ikke jeg tror jeg. Jeg tror en del av meg alltid vil være 16 og på kanten av stupet, hva syn på fremtiden gjelder. Litt sånn... Uferdig... Og avventende. Spent og full av ambisjoner. Hvertfall nå, når jeg står på nippet til å bytte tilværelse, begynne på en ny skole.. Nå er jo ikke akkurat LIPA musikklinja på Vinstra Vidaregåande Skule, men... 
Jeg vet ikke, ungdomsskolen var virkelig en fantastisk tid. Fritt, selv om vi ikke så det da. Nå er folk bundet - selv om mange ikke ser det. Det er kanskje derfor jeg identifiserer meg mer med "kidsa" enn med de andre på lærerværelset. Jeg liker friheten. 
I helga møtte jeg en venninne som jeg ikke har snakket med siden 10.klasse, og nå lurer jeg på hvorfor. Vi satt ute og skravla, lo og mimra i en halv evighet, helt til folk kom ut for å lete etter oss. Vi hadde så uendelig mye å prate om! Vi hadde jo tross alt... 9 år å ta  igjen... 

Jeez, tida... 

9 år siden jeg var den som gjemte meg i gangen i friminuttet fordi "det var sååå kaaaldt...!!" Nå er jeg plutselig den som jager ut de som gjemmer seg i gangen fordi det er sååå kaaaldt...!! Når skjedde det...?? Rar følelse å ha gått over på "den andre siden". Jeg er 9 år eldre enn de eldste elevene der... 
Og det verste er, jeg søker fortsatt automatisk anerkjennelse av de. Det var veldig tilfredstillende å se hun ene kule 10.klassejenta snu seg til hun andre kule 10.klassejenta midt i sangen min og si... Ja, hva hun sa vet jeg ikke, men jeg så på blikket deres at de var imponert, og det varma. 

Men hun som kom bort til meg etterpå og sjenert gav meg et sammenbretta ark med snirklete blyantskrift, og sa inngående at jeg ikke måtte lese det høyt... Hun tok kaka. Det var en sang, med tittelen "Dream". Som sagt, jeg håper hun aldri slutter å drømme. Jeg huket tak i henne etterpå, og sa til henne at jeg syntes det var veldig bra skrevet. Bad henne aldri gi seg. Sa at jeg var henne en gang. Jeg ville si så mye mer. Jeg vil skrive en sang om henne, til henne, snakke med henne, sørge for at hun følger drømmene sine, sånn som noen en gang gjorde med meg. Få henne til å skjønne at hun KAN.



"I make songs to, of my feelings, if I want to. And I wanna sing my songs to everybody, but I am too shy."



Sukk. Dobbelsukk og trippelsukk... 

3 kommentarer

Ellen

25.aug.2009 kl.19:50

Snufs. Jeg blir helt rørt jeg. Fint å se skolen vår beskrevet på denne måten. Interessante refleksjoner. Skoleverket trenger sånne som deg, vettu!

Linda

25.aug.2009 kl.20:19

Vikartimene gikk så det suste med andre ord :)
Karrierre nummer 2 kanskje?

JuliTruli

25.aug.2009 kl.21:08

:)

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg til høsten, når jeg flytter til England for å ta et Diplomakurs i Performing Arts på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits