When I was a little girl...




Drivandes. Omsorg for andre. Ordna opp, var med og rydda, hjalp til. Men spurte alltid først; "Skal jeg gjøre det nå??"

 

"Er du fortsatt like drivandes?"

 

Dette mennesket kjente meg da jeg møtte hverdagen alene for første gang. Hun så meg da jeg nølende trådte ut i verden og smakte på ordet selvstendig, eller ihvertfall betydningen av det. hun så meg leke. Hun vet hva jeg var interessert i. Hun vet hvem jeg var, hun kjenner forløperen til hvem jeg ER, hun VET.  Hun fikk meg til å skrive mitt første rim, i rimboka vi lagde, som jeg fortsatt har et eller annet sted. Alltid. Hun hjalp meg på med regndressen når det regna, hun smurte meg sannsynligvis med solkrem på varme junidager. hun husker meg, og i møte med henne ble jeg fem år igjen. Hun tok på meg, hun holdt hånda mi, og jeg ble ei lita jente. 

 

Dette mennesket har en nøkkel. Det er så mye jeg ville spørre henne om, men alt var glemt idét jeg stod der og var liten. Bitte liten. Spørsmål som jeg har hatt siden jeg selv begynte å jobbe i barnehage. Jeg har mange historier og bilder hjemmefra, men dette er annerledes av en eller annen grunn. Hun så meg utenfra. Jeg vil så gjerne ha noen konkrete hendelser. Konkrete sitater. Ting jeg var opptatt av, for 18 år siden. Lille Aud Jorun. 

 

Jeg skulle så ønske jeg fikk møte henne. 

 

Kanskje vi møtes alle sammen en dag, ved perleporten. Jeg liker tanken. Var jeg religiøs ville jeg ha trodd på den. 

Men på en måte møtes vi egentlig hver dag. Jeg har henne jo med meg. Hun lille jenta med det lange håret, som stod på bordet og sang tante sofies vise og tvinga alle til å klappe. 

Noe skjedde i dag. Jeg kjente henne. Hun lille jenta med håret. Hun som sang, alltid sang, og tvinga hele familien gjennom utallige dramatiseringer av Kardemomme By - da røverne røvet tante Sofie. Hun som med beundrende øyne så på storesøstrene sine øve på skolekor-sangene. Hun som digga "JossineJ" og lurte på om morfar hadde no "gotteji i lomma si". Hun som sang Lykkeliten med onkelen sin og hata å gå på ski. 

 

Jeg håper de som kjenner meg (og kjente meg), kjenner henne igjen. Jeg håper det. Å, som jeg håper det. Den tanken på at det finnes mennesker som kjente meg, miniatyrversonen av meg... Jeg føler at det finnes så mange skatter der ute. 

 

Kjenner foreldrene mine henne igjen?

 

 file18  file20  

 

De har sett meg nesten hver dag i hele mitt liv. De møtte meg på dag 1, FØR dag 1, og de har møtt meg hver dag siden. De har elska og støtta og kjørt og henta og skifta bleier og lagd middag og kjøpt klær og pakka niste, og de har VÆRT DER. Alltid. 

 

Lille Aud Jorun kommer alltid til å facinere meg. Jeg elsker unger, og tanken på at jeg har vært en er rimelig snodig. Barn er så ærlige, så ekte, så åpne, så logiske, så undrende. De er ennå ikke påvirket utenfra, de tenker så mange rare tanker. De spør. Hva er det? Hvorfor det? Hva gjør han? Hvem er det?

 

Vi burde spørre mer. 

Spesielt et av spørsmålene; "Hvorfor det?" Ting blir godtatt og vi slår oss til ro med middelmådige forklaringer. Det gjør ikke barna. Har du noen gang lekt "hvorfor det?" med en fireåring? På et visst punkt slutter "Fordi det er sånn" og "Fordi jeg sier det" å funke.

 

Vi burde svare mer også. Mange gjør den feilen å undervurdere barna. De skjønner så utrolig mye. Mange av seksåringene i barnehagen jeg jobba i kunne mer om solsystemet enn meg. De er smarte, mange ganger smartere enn oss. For en uke siden var jeg ute og spiste med en god venninne og sønnen hennes, nevøen min på 3 år. Han ble snakka til fordi han griste med vannglasset sitt. Han tenkte seg om, før han kom med et utsagn som forbløffet meg;

"Men... Da du var liten... Kanskje du også gjorde sånn!"

That kid blows me away. For en fantastisk refleksjon av en TREåring...! 

 

file6

Barnas verden er en verden jeg savner. Jeg var heldig nok til å få fire nye år i den verdenen - for de slapp meg virkelig inn i sin verden - og det var fire fantastiske år. Som jeg har sagt før, man lærer så utrolig mye av barn. 

 

 

Nå skal jeg ut i junikvelden og kose meg. Har allerede kost meg masse idag, med båt-tur i Oslofjorden med reker, hvitvin og gitarspilling, og digg middag på verandaen med Milena. Været er nydelig og det blir enda en god middag med gode folk. Hele Rema-gjengen. For en nydelig gjeng. Jeg har virkelig bare kost meg på jobb der det siste halvåret. Håper alle har en superhelg! 

 

Ta vare på dinan.

 

Med blomster og kjærlighet,

Audrey

 

file30

 

file28

 

file27

 

file34

 

audreypose

p5300021

4 kommentarer

Trond

13.jun.2009 kl.21:12

Herlige ord, Audrey! Du skriver godt altså. Jeg skjønner hva du prøver å si og det er akkurat poetisk nok til at det skjer noe i mitt hode også. Fortsett å skrive! Det er så ufattelig underlig de få gangene jeg får kontakt med seks eller niårs versjonen av meg selv. Det er som å få innblikk i et eventyrland som egentlig ikke finnes lenger, men som gjør det likevel. Koselig med bilde av Linnea der også. Hun er fortsatt veldig glad i deg og leker for tiden mest med guttene. Men hun elsker også Hannah Montana, og jeg ble rørt i senk da vi så filmen sammen på kino. Du skulle sett alle uttrykkene hennes. Hun var bergtatt, gråt og lo om hverandre.

heidi Sagengen Wilhelmsen

14.jun.2009 kl.18:39

Kjære Aud Jorun!
Dette var nydelig skrevet, og det er klart vi kjenner deg igjen!
Sånn var du, og sånn er du og vi ønsker deg lykke til videre i livet. Fortsett og vær deg selv og fortsett og skriv ned tankene dine, de er så utrolig gode!
Klem fra mamman din!

Silje

17.jun.2009 kl.21:42

nydelig nydelig nydelig!!

Marhu

17.jul.2009 kl.19:22

kjempe fint skrevet.. jeg må bare smile og av og til le av Miguels måte å tenke på.. idag mens vi plukka blåbær og jeg kommenterte at vi burde ha tatt med oss ei bøtte eller no for å ta med bær hjem kom han med: jeg skulle ønske vi kunne trylle oss hjem å hente det og rett tilbake hit igjen! så søt... snakkes vennen.. og by the way.. selv om jeg ikke kjenner deg fra du var så liten kjenner jeg deg igjen nå som nesten helt den samme du var da vi møttes første gangen i 7.klasse.. hehe.. klem.

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver, men mest av alt ei lita jente på 24 fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg til høsten, når jeg flytter til England for å ta et Diplomakurs i Performing Arts på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=)

Kategorier

Arkiv

hits