Muren faller.

Dette innlegget skrev jeg igår, mens jeg satt barnevakt og ungene hadde lagt seg. Men hadde ikke tilgang til nett, så fikk ikke lagt det ut før nå.

 

 

04.06.09

Ok. Jeg sitter. Jeg lander. Det er ferdig. 

 

Eksamenen var på morgenen idag. Jeg endte opp med å sove tre timer eller noe, på sofaen. Jeg visste at hvis jeg la meg i senga kom det til å være ti ganger vanskeligere å komme seg opp. Kvalmen vedvarte, jeg hadde virkelig ikke noe lyst til dette i det hele tatt. Flørta med tanken å ikke møte opp, men slo det fra meg igjen. Jeg visste at jeg ikke hadde noe å tape, at det verste som kunne skje var at jeg gjorde det dårlig, og at når jeg klarte å preike meg til en femmer i historie, som jeg ikke har hatt noe undervisning i, så burde jeg jaggu klare å karre til meg ståkarakter i et fag jeg har møtt opp til tre ganger i uka i fire måneder. Men det var ikke noe morro lell.

 

Jeg fikk nå kreka meg opp og ut, og veien til Frogner har aldri vært så lang... Jeg grudde meg hele veien, men da jeg satt utafor klasserommet og venta, roet jeg meg faktisk litt. Motsatt av auditionen altså, da jeg ikke ble noe særlig nervøs før jeg satt på gangen og venta på å få komme inn. 

Flaatten var seg selv lik, og spurte med en gang han så meg om hvordan det hadde gått. Ble oppriktig glad på mine vegne. Tror ikke den mannen har sagt noe han ikke mener i hele sitt liv. Oppgavene var greie nok, forberedelsestida gikk med og notater ble skrevet. Jeg ble henta igjen etter en halvtime, og så var det bare å skravle i vei og prøve sågodt jeg kunne å hindre at de fikk tid til å stille meg spørsmål jeg ikke kunne svaret på. Jeg følte at jeg stotra litt og det var et par spørsmål han klarte å skyte inn som jeg ikke helt klarte å svare på. Men jeg rodde rundt i grøtfatet for harde livet. Jeg følte jo at det hadde gått helt greit da jeg først var ferdig, så jeg var letta over at jeg i hvert fall hadde stått, men jeg hadde ikke noen superfølelse. Stod og hang i vinduskarmen med vind i ansiktet mens jeg venta på dommen, så ble jeg kalt inn igjen. 

 

Så mange timer med bekymring og freakin´ out - jeg bekymra meg for at jeg ikke skulle huske noe av det vi har gått gjennom i timene, jeg bekymra meg over at jeg ikke hadde forberedt meg på særemnet, jeg var i det hele tatt ganske sikker på at det skulle gå til helvete. Så du kan tenke deg overraskelsen min da de erklærte at jeg hadde fått en sekser. JEG! En freakin´ SEKSER!!! Jeg bare så dumt på de og utbrøt noe sånt som "NEI?? Du TULLER nå?!?", hvorpå trofaste Flaatten forsikra meg om at neida, de... tulla ikke... "Nå må du GI deg???!" sa jeg, men til slutt måtte jeg jo bare godta det. Sekser´n. På eksamen. I NORSK... 

 

Jeg har aldri vært noen sekser-elev. Jeg har aldri forventa bedre enn fire, og blitt dritførnøyd med fem. Fem pluss var over all forventning, seks så jeg aldri på som innen rekkevidde i det hele tatt. Men hvorfor ikke? Hvorfor skal jeg ikke strekke meg? Hvorfor skal det beste være så uoppnåelig?

 

Jeg har tenkt og tenkt på den karakteren i hele dag. Jeg har tenkt på at de må jo ha vært i veldig godt humør og følt seg ekstra snille eller noe, for no way at jeg fortjente den sekseren, sånn egentlig. 

Men vet du hva? Jeg skal slutte å tenke sånn, for faktum er at de hadde ikke gitt meg den sekseren hvis de ikke syntes jeg fortjente den. Nok en gang har verden forandra seg. Jeg vet at jeg kan. Hvis jeg vil. Jeg kan være en sekser-elev. Jeg trenger ikke ligge og sløve på firern resten av livet. Jeg kan faktisk bare tørke støv av et gir til, og strekke meg. 

 

Det føles helt absurd. At jeg nå har halt i land et vitnemål, at jeg har fullført videregående. At jeg kommer til å ha en sekser på vitnemålet - i NORSK...!!! Omg... Nå er jeg skikkelig spent på skriftlig-karakterene. I nynorsken prøvde jeg meg på essay, så jeg håper det gikk bra. 

Jeg leverte en tekst til læreren min i skriftlig (han med t-skjortene) i vår, en tekst jeg skrev på eget initiativ og la ut HER.

 (Jeg får ikke linken til å funke, men den ligger her:  http://audrey.blogg.no/1240096729_19apr2009.html  )

Jeg har ikke rukket å levere inn oppgavene vi har fått på skolen pga alt som har foregått dette året (det hadde ikke noe å si for karakteren heller), så jeg mailet han denne teksten og spurte om han bare kunne titte på den. Jeg var nemlig veldig usikker på hva det egentlig var for noe. Når jeg skriver, skriver jeg bare. Jeg tenker overhode ikke på HVA jeg skriver, jeg bare skriver rett fra hjertet, øser på. Da jeg begynte på den på engelsk for noen år siden tenkte jeg en slags artikkel, men nå da jeg endelig klarte å gjøre noe ut av den syntes jeg den hørtes mer ut som et essay. Så spørsmålet mitt til Øyvind var egentlig bare om han kunne titte på den og si meg om det var et essay. Men uka etter fikk jeg den igjen, med karakteren 5+ og kommentaren "Bra! Godt språk, fine funderinger. Definitivt et essay." Definitivt et essay. Kult. Han hadde retta hele skiten han. Utrolig gøy å få karakter på noe jeg skrev bare fordi jeg hadde lyst, noe som var så personlig. Jeg har skrevet et fem-pluss-essay uten å vite det en gang! 

Så nå gjenstår det å se om jeg klarer å skrive et like bra essay når jeg faktisk prøver å skrive et essay...! Hehe...

 

Verden er herlig og fortsetter å forbause og forundre meg. Den blir mindre og mindre, og større og større. Jo mer jeg vet, jo mer tilgjengelig er alt, og jo mer mestrer jeg. Jeg oppdager mer og mer av mitt eget potensial, og innser hvor mange sperrer jeg har hatt hele livet. 

 

Funny, jeg begynte dette innlegget med ordene "Jeg lander." Men jeg skal avslutte helt motsatt.

 

Muren faller, jeg flyr. 

 

 bird16


Med blomster og kjærlighet,

Audrey

3 kommentarer

Marte

06.jun.2009 kl.13:48

Jøss. Så morsomt :-) Gratulerer med god karakter!!!!

Silje

07.jun.2009 kl.22:41

jeg er så STOLT av deg!

Mile

08.jun.2009 kl.17:58

Yey! Gratulerer, det fortjente du! Så deilig å være ferdig.. Yesss, alt er mulig - stay positive.. You go n reach that sky, now!

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg til høsten, når jeg flytter til England for å ta et Diplomakurs i Performing Arts på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=) (Bilder(header&profilbilde): Studio Vest/Anne Margrethe M. Mathiesen)

Kategorier

Arkiv

hits