Uroer, klovner og dagbøker - gamle som skogen.

bilde 1183

Da er vi gått inn i de siste timene...
Jeg suger virkelig til å pakke. Det begynner alltid så bra, med fullt system og kategoriserte esker. Men relativt raskt gir jeg opp og faen, og kaos er et faktum.
Jeg har virkelig mye crap. Men jaggu har jeg mye morro og. Strålende å lese igjen halvgamle dagbøker. Strålende melankolsk. Hver gang går det opp for meg at jeg gjentar meg selv. Jeg innser at nye problemer er gamle som skogen, men at jeg opplever de for første gang igjen og igjen. Jeg må se å slutte å obsesse over disse tingene. It is what it is. De fleste spøkelsene er jeg heldigvis ferdig med nå, jeg har  kommet langt de siste par årene.

Det er stille her, bortsett fra fuglene som synger om kapp med Celine Dion. Ingen uroer som klirrer i vinden - de ligger stille innpakket i avispapir, langt nedi en eller annen bananeske. Veggene er hvitere enn noen gang, og det er en enorm mengde ledig skap-plass på kjøkkenet. Klovnene smiler ikke på hylla, men de smiler sikkert i eskene sine. De skulle bare visst, hvor lenge det blir til de får komme fram igjen.

bilde 1205
Senga mi står i deler bak meg i stua. Den deilige, deilige senga mi. Den svære, digre senga mi. Skjønte ikke helt vitsen med så stor seng da jeg først flytta inn hit og kjøpte den av de forrige leieboerne. Men jeg ble fort overbevist.

p5300008
Klesskapet mitt er TOMT. Igår leverte jeg, med veldig god hjelp av Marhú og Miguel, NI søplesekker med klær på UFF. DET var digg det. Det er klær jeg har hatt liggende i årevis uten å bruke de, pluss et par sekker som stod igjen i boden etter de forrige roomiesene mine. Teit å snakke om affeksjonsverdi når det gjelder klær kanskje, men jeg hadde en hel haug klær som forble i skapet nettopp på grunn av det. Men i det siste har jeg vært mer og mer nådeløs for hvert raid, og det er veldig befriende. 


p5290015
På fredag hadde jeg verdens koseligste utflytningsjentekveld, og jeg tømte alle sekkene ut på gulvet i en kjempehaug. Vi gikk gjennom alt samma, og noen av jentene fant noe som kunne brukes. Miguel var mest opptatt av å base i haugen, forståelig nok. Til slutt ble det rett og slett for fristende for Marhú også, så hun joina.

Det var rart å gå gjennom alt sammen. En spasertur ned Memory Lane. Jeg husker så godt alle plaggene, periodene jeg brukte de, og jenta jeg var. Noen ganger er hun vanskelig å kjenne igjen. Jeg husker, men klarer ikke relatere. 
Tenk å møte seg selv. Som 16-åring. Jeg tror ikke vi hadde kommet så godt overens, men hvem vet. 

n7849052272404217820 n7849052272403909697 n7849052272695568695 n7849052272403899455 

Eller forresten... Når jeg ser på disse her, så tror jeg vi ville kommet overens helt fint.=)

Jeg møtte faktisk en som hun 16åringen kjente igår, og man kan ikke si at jeg kjenner han. Eller at han kjenner meg. Jeg ser på alt med helt andre øyne nå, inkludert han. 
Jeg lurer noen ganger på hva hun ville sagt om hvor jeg er nå, om valgene jeg har tatt og stiene jeg har gått. Jeg har gjort mange ting som jeg vet hun ville vært stolt over, men hun har et par ting å være snurt for også vil jeg tro. Men sånn er det jo. Ting blir ikke alltid som man ser for seg, uansett hvor sikker man er på det der og da. 

"Drømmer vokser med oss. Utvikler seg, akkurat som vi gjør. Forandrer seg i takt med oss, og driver oss videre, til... hvor det nå er vi er ment til å ende opp. Hvor vi ender opp er ikke så farlig. Så lenge vi vet at vi har fulgt drømmene vi hadde der og da. At våre handlinger har vært fulle av ekte glede og inspirasjon. Noen ganger dør drømmene, og nye dukker opp, noen ganger faller vi tilbake på gamle drømmer. Uansett hvor vi ender opp, det er ikke det viktigste. Det er veien dit som ER livet. Det er NÅ vi skal være lykkelige, ikke en eller annen gang i fremtiden, når vi fullfører en utdanning, når vi får jobben vi vil ha, når vi gifter oss, når vi får barn... Det er vel og bra det, men hva med nå? Er man ikke fornøyd nå, føler man seg ikke lykkelig i hvert fiber av kroppen med den situasjonen man er i akkurat nå, er det noe som ikke stemmer. Forandring kan være bra. Det er lett å holde fast, av frykt for å gi slipp. Det er å holde fast på seg selv som kan være vanskelig."
(Min kommentar på Siljes blogg-innlegg om akkurat dette.)

bilde 1198
Siste innspurt nå. Hele livet er snart pakket ned i papp, mens jeg lengter til parken og sola. Jeg går rundt i shorts og bikini her inne  og holder på å smelte, and I LOVE IT! Hører på 90talls-lista mi på Spotify, den er mye spilt om dagen. 
Så bra alt var. You Are Not Alone med Michael Jackson liksom, hvor genial er ikke den...! 

Jeg er veldig ferdig nå. Klar. For whatever. Spent. På alt. Og herlig til stede. 
Det er NÅ det skjer. Jeg er midt oppi det, ikke konstant tråkkende rundt bak startstreken. Jeg lever. Jeg puster. Jeg smiler, selv gjennom tårene som fortsatt truer hver gang jeg finner tegningen av et hjerte med påskriften "TIL ØUD JORUN FRA CHIARA". 

Savn og forventning.

Himmelen er blå. Snakker om blå. Og når skyene kommer, skal jeg sveve over de. På den måten er himmelen alltid blå. 

3 kommentarer

Mile

31.mai.2009 kl.18:50

Sååå fiiint skrevet! :)
Du og 16 år gamle Aud hadde kommet helt fint overens. Like morsomme, livlige og tullete! Dere hadde ledd masse sammen. "Storesøsteren" i deg ville ha gitt henne råd, men vært forståelsesfull over at man som regel må oppleve ting selv, enn å høre på advarsler og lure på "hva om...".
Aud i dag og 16 år gamle Aud hadde kommet veldig godt overens. Aud for noen år siden, eller nå er det vel en del år siden - litt mer kyniske Aud- ville nok ha irritert seg mye mer over 16 år gamle Aud...hmmmm..
Forskjellen på dere er erfaring, livserfaring, og selvfølgelig noe forandring i smak på diverse ting. Noe som er naturlig. Liker du kun de samme tingene som da du var 16 har man jo ikke utviklet seg mye!
Vi har vel alle utviklet oss sammen, derfor kan jeg med glede si at vi matcher like godt nå som da vi var yngre. Essensen i deg og meg vil alltid være den samme!

Kan tenke meg at pakkingen og flyttingen vekker minner, ja! :) Jeg har faktisk INGENTING med affeksjonsverdi fra fortiden! Vet ikke om det er bra eller dårlig.. føler egentlig ikke at det er så viktig. Minnene har jeg jo uansett.. Det eneste personlige bildet jeg har i leiligheten min er det av oss fire fra konfirmasjonen, faktisk. akkurat det samme du la ut her.
Trøstende, på en måte, å vite at uansett hvilken veier vi tar eller hva vi opplever eller hvor enn vi ender opp, så kommer jeg til å ha de samme gode vennene. Uansett. Ingenting har splittet oss hittil i hvertfall! :)

Marhu

02.jun.2009 kl.21:48

jeg er så enig med milena! jeg ble helt rørt av å lese dette.. snufs.. jeg er så glad for at vi er venner fortsatt. på tross av så forskjellige vi alle er har vi så mye felles. så mye likt.. jeg tenker akkurat alt dette du skrev, nå om dagen. det er NÅ jeg lever, det er det jeg opplever idag som gir meg glede, det er det jeg vet kommer som gir spenning og håp! jeg har bestemt meg for å være takknemlig og lykkelig over hver minste ting jeg kan, og dette snur alt til det positive. Det negative betyr ikke lenger noe særlig. og jenta mi... vi vet at vi kan besøke deg og vi vet at du kommer igjen,og vi VET at vi skal oppleve masse sammen fremover og vi vet at vi tiltrekker oss en fantastisk fremtid! I love you guys!! shit.. blir helt sentimental nå... peace, M.A.S

Audrey

03.jun.2009 kl.16:04

Awww, my girls.. !!

Ble så glad for kommentaren din Mile! Du sier mye glupt! Begynn å blogge, nååå!! Eller i hvertfall når jeg flytter til Liverpool. Hihi...
Tror du har rett i at kyniske Aud ville irritert seg over 16år-Aud. Hun hadde smacka henne rundt. Men tror vi kunne lært en del av hverandre alle tre egentlig..;P

Og ja, vi har utvikla oss sammen, og jeg vet jeg er den jeg er bl.a. takket være menneskene jeg har omringet meg med. My gravity! Dere er best. Gleder meg til dere kommer på besøk! SMASK***

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Første skritt på veien tar jeg til høsten, når jeg flytter til England for å ta et Diplomakurs i Performing Arts på LIPA (Paul McCartneyskolen i Liverpool). Mye som skjer om dagen, så følg med!=) (Bilder(header&profilbilde): Studio Vest/Anne Margrethe M. Mathiesen)

Kategorier

Arkiv

hits