"Det var så mye enklere før..."

En setning, en påstand, som mange har tatt i sin munn.

Ung kjærlighet er så enkel, vi hadde ikke de samme problemene da som vi har nå, vi visste ikke hva det ville si å elske noen, å miste noen, å ha kjærlighetssorg, å være virkelig knust. It´s puppy love!


Men sannheten, hvis vi tenker tilbake og graver dypt nok, er at hjertesorgen var akkurat like vond back in the days. Vi gråt like fortvilet, vi elsket like høyt og vi hatet like dypt. Sommerfuglene i magen var like mye til stede da som de er nå. Mer. Og de kom mye lettere. Og når de kom, hoppa vi i det med begge føttene. Vi elsket stort og fort og dypt uten å tenke på hvorfor, uten å tenke på framtida, uten å stille spørsmål ved disse følelsene som gjorde at gresset var grønnere, himmelen blåere, og verden, verden var full av virvlende sommerfugler i alle regnbuens farger, selv i bitende kulde og snøstorm midt i november. Så sånn sett var det vel enklere. Vi bare elsket. Uten betingelser, uten spørsmål.

Men når vi først ble dumpa, så var verden rett og slett grusom - den biten har ikke forandra seg.

"When you're young, your whole life is about the pursuit of fun. Then, you grow up and learn to be cautious. You could break a bone or a heart. You look before you leap and sometimes you don't leap at all because there's not always someone there to catch you. And in life, there's no safety net. When did it stop being fun and start being scary?" ---Sex And The City---

Bare å holde noen i hånda...
Vi kyssa mer før, og verden var fullkommen. Det var alt vi trengte. Vi spiste ikke, vi sov ikke, vi bare kyssa. I timesvis. Uten at det førte til noe mer. Disse nye, ukjente, litt skumle følelsene var der så klart, men de var der bare for å kjenne på, ikke for å handle ut i fra.
Og stilledansen, hvor ble det av stilledansen? Er det flere enn meg som virkelig savner stilledansen? Å stå tett, tett inntil en varm kropp på dansegulvet, med mine gåsehud-dekkede armer rundt nakken hans og hans rundt meg, noen ganger et forsiktig kinn mot mitt hvis vi var tøffe nok, med hundrevis av bittesmå, mangefargede lys som virvlet rundt oss i et mørkt diskotek mens vi sakte beveget oss, sammen, i takt med Think Twice av Celine Dion og våre egne galloperende hjerter... Er det bare meg, eller var balladene vakrere før? Sårere, følsommere?
Alt var så mye større. Følelsene var så mye større, fordi vi følte de for første gang. Et eneste blikk kunne bety hele verden. Det kunne smelte hjertet vårt, sende grøsninger nedover ryggen vår - eller gi oss en følelse av å ha en diger stein i magen og piggtråd rundt hjertet. De to første tonene i en sang kunne få hjertet vårt til å hoppe av fryd eller synke ned i magen, og på en eller annen merkelig måte har den fortsatt den effekten på oss idag, selv om følelsene er glemt for lenge siden...

Men glemmer vi egentlig noen gang?

Vi har alle "bagasje" det er vanskelig å bli kvitt, og uansett hvor hardt vi prøver, mennesker og følelser kan ikke glemmes. I øyeblikk av ensomhet tenker nok mange av oss på disse menneskene, disse ansiktene som ikke er i livene våre lenger. Selv de vi ikke har det minste lyst til å tenke på. Vi tenker på hvordan tiden går, folk forandrer seg, og følelser dør. Nesten. For følelser dør ikke. De eldes, ja, forandrer seg, går i koma noen ganger, men de dør ikke. På en eller annen måte kommer de alltid til å være der, i bakhodet ditt, i et lite hjørne av hjertet ditt, og når du minst venter det stikker de hodet sitt frem og sier "Hei, husker du meg?"
Og på en måte er det noen ganger lettere å se tilbake enn å se framover. For uansett hvor vond kjærlighetssorgen var, så kom vi oss jo gjennom den. Den er "kjent". På en forskrudd måte, kanskje vi fortsetter å brenne oss på gamle flammer av frykt for at flammene vi møter i fremtiden, vil kvele oss...?

Alle disse menneskene, selv om de ikke er i livet vårt lenger, vil alltid vekke visse følelser i oss. For når du først har sluppet noen inn i hjertet ditt, vil de "stick around", på en eller annen måte. Med en gang du har gitt en bit av deg selv til noen... Er den deres. Din første kjærlighet vil alltid ha skoesken med minner under senga di (lapper fra klasserommet, kinobilletter, brev, papiret fra Love Hearts-pakka dere delte i sofaen på ungdomsklubben), som du tar frem en gang i blant, selv om esken kanskje bare eksisterer i ditt eget hode. Personen du mistet jomfrudommen til vil alltid ha en viss makt over deg, til å få deg til å føle deg liten og sårbar og småsjenert. Den som dumpa deg uten forklaring vil alltid få deg til å stille de samme spørsmålene (Hva f*n skjedde!?). "The one that got away" vil alltid være ditt største begjær og den du fortsetter å løpe tilbake til. Forelskelsen som aldri ble mer enn et crush vil alltid få deg til å lure på hva som kunne ha vært. Sommerflørten vil alltid få frem sommerfuglene og "one-night-standet" vil få deg til å rødme. Den du såra vil alltid ha din dårlige samvittighet, og den som såra deg, ditt sinne og din bitterhet. De fleste har nok vært borti et par av disse typene, ofte et par av de i en og samme person. Jeg kjenner flere av de, og gjennom mine få år har de fått meg til å le, de har fått meg til å gråte, de har støttet og tatt vare på meg, de har skremt meg og ødelagt tillitten min, de har knust hjertet mitt, trampet på stoltheten min og fått meg til å føle meg liten som en musebæsj og høy som et fjell, men når alt kommer til alt er jeg takknemlig for alle jeg har fått lov til å elske. Alle jeg har sluppet inn i hjertet mitt, og alle som har gitt meg en liten plass i sitt. Jeg har utrolig mange minner å se tilbake på, og jeg prøver mitt beste på å luke ut de fine minnene og passe godt på de. Og det er ikke vanskelig, for det er de det er flest av. Stjålne blikk på et datarom, en cider på en bro, en flere timer lang klem på et kjøkkengulv, en sang som sier alt, en biltur til Sverige med damp på hyttevinduet, Grandiosa på gulvet og en perfekt Donald-imitasjon. Sanger som får meg til å smile, sitater som får meg til å le. Jeg har hatt så mange magiske stunder, og jeg tviler ikke lenger på at jeg vil oppleve den magien igjen. Det finnes alltid følelser man aldri har følt, samtidig finnes det følelser som ikke er nye, men som aldri blir gamle.
Det gjelder bare å la minner være det de er, og glede seg over det privilegiet det er å lage nye minner. For det er det vi gjør, hver dag, hele tiden; livet er fremtidens minner. These are the days, som Jamie Cullum sier i en av låtene sine.

"Maybe mistakes are what make our fate... without them what would shape our lives? Maybe if we had never veered off course we wouldn't fall in love, have babies, or be who we are. After all, things change, so do cities, people come into your life and they go. But it's comforting to know that the ones you love are always in your heart... and if you're very lucky, a plane ride away." ---Sex And The City---

Jeg elsket ikke alle mennene i mitt liv, men de fikk alle en del av meg. Noen av de fikk for mye.
Noen ganger finner vi oss i så alt for alt for mye, av frykt for å ende opp alene. Selv om forholdet stinker, og vi VET så godt at det ikke kommer til å funke, så blir vi. Vi forelsker oss i illusjonen om å være forelsket, eller vi tror vi kan forandre hverandre, at det kommer til å bli bedre. Noen ganger blir vi for husfredens skyld. Vi orker ikke takle konsekvensene og dramaet vi vet kommer om vi går, så vi går inn i den samme fella gang på gang, og for hver gang blir det mer og mer umulig å bryte ut. Helt til vi kommer til et punkt hvor vi MÅ bryte ut, for å ikke miste oss selv. Jeg har vært der. Det er ikke noe som er kjipere enn å være fanget i en sånn situasjon, og det er ikke noe som er deiligere enn den følelsen av lettelse som plutselig skyller over deg når du endelig er fri. For min del aner jeg ikke hva som satte meg fri, hva som var annerledes den siste gangen. Men jeg kom til et punkt hvor jeg visste at jeg enten måtte gi slipp på han, eller på meg selv, og da var valget såre enkelt - jeg valgte meg selv.

"Later that day I got to thinking about relationships. There are those that open you up to something new and exotic, those that are old and familiar, those that bring up lots of questions, those that bring you somewhere unexpected, those that bring you far from where you started, and those that bring you back. But the most exciting, challenging and significant relationship of all is the one you have with yourself. And if you can find someone to love the you you love, well, that's just fabulous."  ---Carrie Bradshaw---

6 kommentarer

Hilde

19.apr.2009 kl.05:07

Så bra skrevet! :)
Føler jeg ikke helt er i stand til å påpeke så mye her på denne tiden av døgnet, annet enn at jeg er veldig enig i alt det du skriver.
Thumbs up! :)

Silje

19.apr.2009 kl.19:04

jeg ELSKER stilledansen!! bra innlegg snuppa! loves it! jeg måtte faktisk tenke litt her jeg satt. på en søndag! og det var deilig:)

heidi Sagengen Wilhelmsen

19.apr.2009 kl.20:43

Du skriver så kjempebra, og jeg er enig i alt du skriver. Men jeg må si at det føles litt merkelig at det er min yngste datter som har skrevet det - når ble du så voksen da...? Skummelt...!

JuliTruli

20.apr.2009 kl.14:40

Woooord..!!
Hehe.
Jeg kan faktisk HØRE i hodet mitt hvordan de SATC sitatene blir sagt mens jeg leser det. Sett det litt mye kanksje...? :P

incoming

21.apr.2009 kl.16:28

Fantastisk bra innlegg :) hihihi!!!

Og samme som Julie over her, jeg kan også høre i hodet mitt hvordan sitatene blir sagt mens jeg leser det ..! GOTTA LOVE Sex And The City! :D

LeMissa

26.apr.2009 kl.19:45

Hihi, mange bra poeng du har her, Audrey = ) Kjempebra... Mere!!! = )

*Love your blog*

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

24, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, sanger og låtskriver fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og vil reise verden rundt!=) Jeg er med i en R&B duo sammen med Julie Lund, og vi jobber for øyeblikket med å spille inn vår første single. I tillegg har jeg en egen liten duo med gitaren min..;P Mye som skjer om dagen, så følg med!=) (Bilder(header&profilbilde): Studio Vest/Anne Margrethe M. Mathiesen)

Kategorier

Arkiv

hits