Menneskelige relasjoner, låtskriving og veien til lykke.

Forhold mellom mennesker er facinerende. Hvordan folk fungerer/ikke fungerer sammen. Hvordan det er fort gjort å la ting gå fryktelig galt når man bor oppå hverandre, ser hverandre hver dag og blir litt "blind" på hvordan man behandler hverandre, snakker til hverandre og tenker på hverandre.

En storebror på 4 kan for eksempel være driiit lei lillesøster på 2, og benytte enhver anledning til å dytte henne, kjefte på henne og kjøre på henne med dukkevogna. Forståelig nok egentlig - de deler rom, de spiser sammen, sover sammen, går i samme barnehage, deler all oppmerksomhet fra foreldre, besteforeldre, tanter og onkler... Stort sett er de perlevenner, men en gang i blant får han bare nok. Vi vet alle hvordan det er vel?
Barns oppførsel er på mange måter lettere å forstå enn voksnes, den er ærligere og enklere. Er man irritert på noen, så dytter man, og vil man virkelig såre noen kommer man med den ULTIMATE trusselen;

"Du fåkke komme i bursdagen min..!!"

Jeg jobbet i barnehage i 4 år og så det gang på gang - dette er ord som treffer - hardt...!
Man kan faktisk lære veldig mye om voksne ved å observere barn. Voksne reagerer og oppfører seg nemlig på akkurat samme måten som barn, men vi tror liksom det er så innmari mye mer komplisert og kompleks. Det er ikke det skjønner du. Vi skal på død og liv analysere hverandre opp og ned, tolke hvert ord og hvert blikk, men til syvende og sist så kommer det ned til den samme primitive oppførselen man ser i barnehagen.

Ta for eksempel et dysfunksjonelt par som fortsetter å prøve å få det til å funke, selv om de vet at det er dødfødt. Ofte er det én part som nekter å innse at det er problemer i det hele tatt og fortsetter i akkurat samme bane, mens den andre parten mer og mer desperat og frustrert gjentar seg selv i endeløse blindveier av prat prat prat, uten å nå igjennom. Til venner og familie fortsetter hun å lage unnskyldninger for kjæresten sin, og prøver samtidig å overbevise seg selv enten om at han kommer til å forandre seg, at hun ikke fortjener bedre, eller at det er hun som er problemet.
"Vi har det jo så innmari bra når det er bra!" sier hun til seg selv.
Jada. Det er bare det at det er så innmari kjipt når det er kjipt...
Det at de krangla så busta fyker en måned inn i forholdet burde jo få noen varsellamper til å lyse rødt, men man vil og vil og vil at det skal være like bra som det var de første to ubekymrede ukene...

Så er det jo de som har levd sammen i årevis og fortsatt ikke forstår hverandre. De hakker på hverandre, furter og freser - hvorfor?? De vet jo akkurat hva som får den andre til å klikke, så hvorfor gidde å fremprovosere det? Hvorfor ikke bare godta det, etter tredve år??
Godta forskjeller og mangler hos hverandre, ting det er umulig å gjøre noe med. Slutte å prøve å forandre hverandre. Godta livet sånn det har blitt, og gjøre det beste ut av der man er nå og det livet man har bygget sammen. Slutte å være bitter for det man har gått glipp av, og heller omfavne det man har oppnådd og kose seg med det man har. Ikke klandre hverandre for noe som helst, verken nå eller fra fortiden.
Veldig mange lar denne jævla bitterheten styre livet sitt, og tar sin misnøye ut på andre. Ofte de aller nærmeste. I stedet for å jobbe med seg selv og ta ansvar for egen skjebne og lykke, legger man alle feil, all skyld, all frustrasjon og egen usikkerhet, over på de personene som egentlig skal være en kilde til glede, motivasjon og nærhet.
Jeg tror det kan være vanskelig å se selv at man gjør det. Eller, hvem vet, kanskje man VET at man gjør det, men ikke klarer å styre det. Det må jo nesten være enda kjipere. Det er jo ingen som med vilje vil såre de man er glad i. Men noen ganger gjør man det allikevel, og noen ganger merker man det ikke før man har drevet de fra seg - og da er det vanskelig å redde det som en gang var...
Man må rett og slett bare la ting ligge og starte på ny frisk - selv om man føler at mye er urettferdig. Man må heve seg over sure miner, heve seg over å hele tiden demonstrativt trampe hverandre ned i søla. Er det dårlig stemning så legg ikke automatisk hele skylda på den andre personen, sett ikke automatisk deg selv i "offer"-setet.
Gransk deg selv, observer deg selv og måten du håndterer ting på, måten du snakker til han/henne, måten dere fungerer/ikke fungerer sammen.
Jeg vet, jeg vet, lettere sagt enn gjort. Men prøv.

Poenget er at det som har vært, har vært. Det som er, er. Det eneste man kan gjøre noe med, er hvordan man tenker, og bare på den måten kan man styre sin egen lykke, sin egen fremtid.

Det er aldri for sent for å være lykkelig
.
Lykke er et valg, ikke et privilegium som er forbeholdt noen få. Mange er nok litt redd for å være lykkelige tror jeg - av frykt for å miste det igjen...?

Dette er å sette det veldig på spissen, men har du det kjipt, er det til en viss grad ofte din egen feil, i den forstand at du stort sett alltid har makt til å forandre tankene dine.
Noen vil kanskje si at jeg aldri har vært deprimert, så jeg kan ikke uttale meg. Og nei, jeg har kanskje aldri vært skikkelig, ordentlig deprimert. Men jeg har vært ganske langt nede. Ofte i forbindelse med at jeg har følt meg fanget i den situasjonen jeg har vært i. Jeg blir fort rastløs av å være for lenge i samme situasjon, det være seg jobb-, skole-eller leilighetssituasjon, et fucka parforhold eller en frustrerende singletilværelse.

Som da jeg bodde på Gjøvik og akkurat hadde bestemt meg for å kutte ut videregående - 4 mnd før russetida. Jeg var sliten og skolelei og ganske deppa på grunn av det, samtidig som jeg var i et forhold som ikke var så veldig bra for meg.
I 4-5 mnd jobbet jeg som telefonselger... Det var IKKE særlig kult...! Det var deilig å ha bestemt seg for å slutte på skolen, og det var også deilig å tjene penger. Kollegaene mine var dritkule, og vi hadde det veldig mye gøy.
Samtidig så var det jo en møkkajobb. Og det kan være tungt å stå opp hver morgen når man ikke har noe å glede seg til, når ingenting i hverdagen har noe som helst å gjøre med den man er og det man vil med livet sitt. Da føles det bortkasta å gå på jobb da! Bare å reise seg opp fra senga føles fullstendig meningsløst.
Det jeg (og mange andre) har gjort feil hver gang jeg har kommet inn i en sånn "fase", er at jeg har brukt masse energi på å deppe over situasjonen jeg er i, når jeg heller burde ha kanalisert all min energi på å komme meg dit jeg faktisk vil være. Jeg burde ha jobba drithardt for å komme dit, i stedet satte jeg meg mer og mer fast i det nettet jeg spant rundt meg selv. Og jeg mistenker at sånne nett, kjipe som de er, noen ganger fungerer som et slags skalkesjul, en unnskyldning for å ikke satse. For å ikke hoppe i det. Det er jo mye tryggere å være ansatt, ha en fast inntekt og sykeforsikring, enn å begi seg ut på, i mitt tilfelle, en usikker musikk-kariere. Det er alltid en sjanse for å mislykkes, og det er bedre å være en "aspiring artist" enn en flopp. Da er man alltid på vei opp.

Men nå er det en gang sånn at det er dette jeg vil. Jeg er en artist. Låtskriver. Sanger. Jeg vil til og med driste meg til å si at jeg er en gitarist (Jeg har jo endelig blitt på talefot med F, det må jo bety noe..!). Og uansett hvilken form det tar, er det musikk jeg har lyst til å jobbe med. Jeg vil at musikken skal fylle hverdagen min, ikke bare fritida.

Og jeg er klar.

Jeg har trodd jeg har vært klar hele tida, men hadde jeg vært det hadde det skjedd for lenge siden.

Så kreativ og inspirert som jeg er nå, burde jeg bare sitte hjemme med gitaren og spy ut låter hele dagen, ikke suse rundt på et legekontor og leke sekretær.


No offence
til min nåværende day-job, for jeg trives veldig godt der. Det er veldig riktig for meg akkurat nå. Utrolig deilig å ha en variert hverdag - da føler jeg meg ikke fanga på et sted. Jeg flakser rundt fra hus til hus (og går til sengs i trærne? Nei, så langt har det ikke gått enda... Men noen ganger er jeg så trøtt at jeg kunne sovna hvor som helst...Hengende etter tærne...) Så ja, jeg trives med hverdagen min og jobben min. For now. Men som sagt, jeg skulle ønske jeg hadde mer tid, til å få ut alle låtene som ligger og venter på å få komme ut akkurat nå.

Det er derfor tanken på LIPA frister så innmari. Å bo i en ny by, et nytt land, med en helt ny hverdag som består av musikk, musikk og atter musikk...! Kurs i musikkteknologi, studioinnspilling, LÅTSKRIVING... Å ha ubegrensa tilgang til alt mulig av instrumenter, studioer, øvingslokaler og flinke musikere, å få muligheten til å jobbe med masse forskjellige mennesker som brenner like mye for dette som meg. Tenk bare hvor kreativ man blir av å henge i et kreativt miljø!! Når man slipper å bruke mange timer daglig på å gjøre en jobb man ikke brenner for...

Sukk...
LIPA-ideen ble dessverre ikke planta i huet mitt før de allerede hadde hatt auditions i Oslo. De lærde (Frode, Are, Eirik og Guro) strides om når søknadsfristen er, noen mener den var før jul, andre mener den er i April.
Oh well, jeg skal uansett sende inn en søknad og en demo, så får vi se.
Det er mulig det blir nok musikk-jobbing her framover, jeg har da nok baller i lufta. Men da har jeg hvertfall søkt. Det er bedre å søke enn å... Ikke søke...
Som sagt, jeg følger inspirasjonen min, og de små tegna. Hvor jeg ender opp til slutt aaaner jeg ikke. Men det er helt greit. For som jeg har begynt å skjønne i det siste (Takk Kristian..);
Hvis jeg virkelig vil jobbe med musikk, så er det det viktigste.
Hvordan og hva slags musikk, kommer faktisk i andre rekke. Så lenge jeg føler meg vel med det jeg gjør.
Så da er det bare å go with the flow! :-D

p5120121
Jeg vet jeg har brukt dette bildet før, men jeg elsker det. Jeg tok det da jeg skrev "Just Press Play" i sommer. Hestehoven fikk jeg av Oskar, nevøen min.

Vel, nok en kveld har gått uten at rommet mitt er det minste ryddigere. Men pish posh, som det heter. Det er en ny dag imorra! Man skulle tro jeg var mindre trøtt om dagen nå som jeg har begynt å drikke kaffe, men jeg tror jeg har et eller annet merkelig omvendt kaffe-gen i kroppen - jeg blir bare trøttere...! Hmmf...
Anyway, ta vare på dere selv og hverandre! =)

**Audrey**

8 kommentarer

KristianDenMilde

16.mar.2009 kl.23:25

Back with a vengeance!

Mile

17.mar.2009 kl.00:10

For et flott innlegg!

Dessverre er det slik at man kan fort la ting gå utover de man er glad i.. det er tryggere å surmule og bitche mot noen man holder kjært, enn å være fæl mot en hvilken som helst person.. Men som du sier - det skulle vært omvendt! Hvordan kan man være glad og lykkelig hvis man behandler sine kjære slikt? Man skaper sin egen lykke og man velger selv hvordan man behandler andre.. karma, baby, karma! Behandle andre slik du selv vil bli behandlet..og blir du ikke det så...fuck offs! :P

JuliTruli

17.mar.2009 kl.00:21

Aud Jorun, hvis du kommer inn på LIPA og flytter til Liverpool, så får du ikke komme i bursdagen min!
Utrolig fin blogg:D

Audrey

17.mar.2009 kl.01:27

Yesss, I´m BACK! Etter en ukes bloggeferie, hehe...

Aww, Julie da, jeg hadde jo tenkt å pakke deg med i kofferten..! ;P

Og Mile - true so true. =)

heidi Sagengen Wilhelmsen

17.mar.2009 kl.09:20

Kjempefint, Aud Jorun!! Du skriver veldig bra, og har de rette tankene om livet, ingen tvil om det. Jeg er helt enig i alt du skriver, men ting er ikke alltid så lett å gjøre noe med. Det er nok som du sier at man låser seg fast, og alt blir en vane..Synd, men sånn er livet mange ganger, og stort sett går det jo bra.
Stå på videre, du har det som tregs. Glad i deg!

Merete

17.mar.2009 kl.09:31

Hvordan ble du så glup? ;)

Mina

18.mar.2009 kl.11:26

Jo, det er veldig trist at man av og til er kvassest og mest slemme mot de man er mest glad i, men på en måte så viser det også at man slapper såpass av med vedkommende at man kan være seg selv, selv på en dårlig dag. Men det er såklart forskjell på å ha en dårlig dag og konsekvent være slem :S Jeg har en venninne som vet veldig godt at hun blir sånn selv, så når hun merker det blir for mye med en person så må hun bare henge med noen andre en stund for å ikke tippe over og bli slem, men når hun ikke har den muligheten greier hun ikke stoppe seg selv...Det må være utrolig slitsomt og kjipt, ingen liker jo å få andre til å ikke ha det bra. Men sånn apropo det å trykke på hverandres knapper selv etter 30 år når man vet hva som trigger og ikke, kjip måte å gjøre det på, men kanskje man trenger å se at man fortsatt kan bringe fram følelser hos den andre, selvom det da blir negative følelser? Ikke vet jeg, jeg har ikke vært der enda, men jeg håper jeg slipper å finne det ut!

Skriv en ny kommentar

Audrey

Audrey

23, Jevnaker

Jeg er en artist, musiker, låtskriver og forfatter fra Jevnaker i Oppland. Jeg danser salsa på fritida, drømmer om å ta dykkelappen og reise verden rundt, og jeg har har veldig lyst til å flytte til New York. Jeg er med i en R&B duo sammen med Julie Lund, og vi jobber for øyeblikket med å spille inn vår første single, som forhåpentligvis kommer ut før sommeren. I tillegg har jeg en egen liten duo med gitaren min..;P Mye som skjer om dagen, så følg med!=) (Bilder(header&profilbilde): Studio Vest/Anne Margrethe M. Mathiesen)

Kategorier

Arkiv

hits